Elfriede Jelinek

Elfriede Jelinek (f. 1946) regnes som en av Østerrikes mest betydningsfulle, men også mest kontroversielle samtidsforfattere. Hun er kjent for sin eksperimentelle språkmetode, et sterkt politisk engasjement og sviende samfunnskritikk – for eksempel nektet hun Østerrikes teatre å oppføre hennes stykker, da landet fikk en omstridt høyreorientert regjering i år 2000.

Jelineks verk inneholder krasse skildringer av det østerrikske samfunnet, som hun beskriver som gjennomsyret av ekstremt patriarkalske strukturer og strenge katolske konvensjoner. Hos Jelinek er samfunnskritikken tett forbundet med en radikal språkkritikk. I de fleste av hennes romaner er enhver form for kronologi og tradisjonelt handlingsforløp oppløst, og hennes tekster karakteriseres ofte som vanskelig tilgjengelig litteratur. At så mange har problemer med å forstå henne, skyldes ifølge forfatteren – som er utdannet organist – at hennes skrivemåte i grunnen er mer musikalsk en litterær. Selv sier hun at hun arbeider som en komponist når hun skriver. Hun baserer seg på ordets klang og arbeider med selve lydeffekten. Tekstene hennes krever at leseren har erfaring med musikk eller sans for ironi og forstår å etablere en viss distanse til seg selv.

Jelineks skrivemåte blir knyttet både til Roland Barthes' teori om hverdagsmyter og til dekonstruksjonen. Hun begynner sin forfatterkarriere i 1969 som 23-åring med romanparodien wir sind lockvögel, baby (vi er lokkefugler, baby) – en trivialmytologisk tekst der hun harselerer over kiosklitteratur, ukeblader og popart. Så følger noen romaner i en mer realistisk tradisjon, som for eksempel Die Liebhaberinnen (Elskerinnene,1975) og den selvbiografiske romanen Die Klavierspielerin (Pianisten, 1983). I romanen Oh Wildnis, oh Schutz vor ihr (Å villnis, å vern mot det, 1985) begynner Jelinek å utvikle sin særegne språkteknikk. Hun demonterer forestillinger om naturen slik de manifesterer seg i språket ved å ironisere over naturskildringer i romantisk skjønnlitteratur og miljøvernets ideologi-pregede floskler.

Lust (Lyst, 1989) er blant Jelineks mest omdiskuterte verk. I denne romanen tematiserer hun maktstrukturene mellom kjønnene idet hun parodierer medienes og pornografiens klisjeer. Mange har oppfattet bokens direkte seksuelle voldsskildringer som svært provoserende, og Jelinek er blitt beskyldt for å skrive obskøn pornografi. Ifølge Jelinek er Die Kinder der Toten (De dødes barn, 1995) hennes viktigste verk. Romanen er et sammensurium av ulike språkuttrykk og talemåter, som hun henter blant annet fra bibelen, skjønnlitteraturen og underholdningsbransjen. I denne romanen står Østerrikes ubearbeidete forhold til den nasjonalsosialistiske fortiden i fokus. Verket gjennomsyres av likmetaforikk og arter seg som en eneste stor spøkelseshistorie, der de døde stadig gjenoppstår og på nytt finner sin plass blant de levende.

I 2004 fikk Jelinek Nobels litteraturpris for "sin musikalske flyt av stemmer i romaner og skuespill".

Nettsider om Elfriede Jelinek

Jelineks eksperimentelle måte å bruke språket på – ofte det østerrikske talespråket – gjør at hennes  tekster kan være vanskelig tilgjengelige for fremmedspråklige lesere. Vi anbefaler derfor å ty først til oversatte utgaver før man gir seg i kast med den tyske originalen. Mange av hennes tekster er oversatt til engelsk.

Se linken til "Fremdsprachige Ausgaben" på hennes hjemmeside.

Jelineks hjemmeside

Siden inneholder bant annet en biografi, tekstutdrag, fortegnelse over hennes verk og en oversikt over alle verk som er oversatt ("Fremdsprachige Ausgaben").
 

En kort biografi fra Literaturhaus Österreich
 

Litteratur om Elfriede Jelinek