Litteratur-
og mediavev
Eugène Ionesco
Eugène Ionesco
(1909-1994) er en av de mest betydningsfulle dramatikere i etterkrigstidens
Frankrike. Sammen med Samuel Beckett regnes han blant de viktigste
representantene for det såkalte ”Théatre absurde”.
Ionesco er født i Romania, moren er fransk, faren rumensk. Han tilbringer
barndoms- og ungdomstiden vekselvis i Frankrike og Romania. Barndomsårene preges
i stor grad av foreldrenes skilsmisse. Ionesco studerer fransk i Bucuresti og
arbeider der som fransklærer og skribent før han flytter til Paris i 1938.
Etter annen verdenskrig etablerer Ionesco seg etter hvert som fransk dramatiker.
Han fremstår i sin samtid som radikalt nyskapende. Stykkene hans bryter med
tidligere konvensjoner og krav om realistisk og psykologiserende fremstilling.
Han ønsker å avsløre det kunstige ved kunstgrep og vise det tragiske i
tilværelsen gjennom overdrivelse og absurd humor. Ofte fokuserer han på
meningsløse konvensjoner og ujevne maktforhold.
I 1950 blir hans første teaterstykke La Cantatrice chauve uroppført i
Paris. Stykket er en harselas over språkklisjeer og meningsløse
samtalekonvensjoner.
Stykkene La Leçon og Les Chaises følger i 1951. I La Leçon,
et komisk drama i en akt, setter Ionesco søkelyset på språk, makt og ideologi.
Stykket handler om en lærer som driller sin kvinnelige elev i å uttale absurde
læresetninger om verden.
Les Chaises er en tragisk-komisk farse der Ionesco avslører hvordan
skinnmanøvrer ofte dekker over ubehagelige sannheter. Vi møter et gammelt
ektepar som forestiller seg at de skal få besøk av en rekke viktige personer. De
skaffer stadig flere stoler som gjestene skal sitte på. Den eneste som kommer er
imidlertid en døvstum foredragsholder som ikke mestrer sin oppgave.
Le nouveau locataire, skrevet i 1953, handler om en leieboer som etter
hvert drukner i møbler som hans vertinne setter inn på hybelen.
Stykkene har ofte et politisk og samfunnskritisk budskap. I Victimes du
devoir, uroppført i 1953, advarer Ionesco mot en totalitær stat. Og Les
Rhinocéros fra 1958, et av hans mest kjente stykker, er en dyrefabel om
massepsykose og opportunisme. Her kombinerer Ionesco fantastisk spill med en mer
tradisjonell historiefortelling: Les Rhinocéros skildrer en grotesk
forvandling hvor stadig flere mennesker blir til neshorn.
I 1975 utkommer hans siste teaterstykke, L’homme aux valises. Deretter
skriver Ionesco kun prosatekster, blant annet med selvbiografisk innhold. I de
siste tiårene av hans liv vender Ionesco seg til maleriet som kunstform.
Nettsider om Eugène Ionesco
Ionescos teaterstykker er oversatt til norsk. For å forbedre franskkunnskaper kan det være en god øvelse å lese tekstene i originalspråket med støtte i den norske oversettelsen; noe man allerede vil kunne ha utbytte av på nybegynnernivå.