|
|
Georges
Perec (1936-1982) står bak en omfattende og variert litterær produksjon. Hans
forfatterskap særpreges av en bevisst og eksperimentell bruk av litterære
virkemidler og fortellermåter. Romanene hans er svært forskjellige både når det
gjelder tematisk innhold og stilistisk utforming.
Debutromanen Les Choses. Une histoire des années soixante (1965) skildrer
hverdagslivet til et ungt par. Romanen problematiserer forestillingen dette
paret har om lykke. På ulike måter er lykke for dem forbundet med ting og
gjenstander, og forblir dermed uoppnåelig.
I romanen Un homme qui dort (1967) beskriver Perec en ung mann som en dag
bestemmer seg for å oppleve likegyldighet og ensomhet. Han velger å tre inn i en
tilstand av fullstendig isolasjon og slutter å engasjere seg i omgivelsene. Når
studiekollegaer ringer på døren, åpner han ikke opp og han lar være å møte opp
til en viktig eksamen. Romanen er spesielt interessant på grunn av
fremstillingsmåten Perec har valgt. Teksten er skrevet i ”du-form”. Dette grepet
skaper på ingen måte større nærhet til leseren, men etablerer snarere en nærmest
steril distanse – noe som understreker tematikken i boken.
1967 slutter Perec seg til gruppen Oulipo (Ouvroir de Littérature Potentielle),
en gruppe forfattere som har som formål å utvide språket ved å stille strenge
formale krav til litteraturen. De skriver blant annet palindromer (tekster som
kan leses både forfra og bakfra og som er helt like uansett fra hvilken side man
leser dem) eller lipogrammer (tekster som er utformet uten at en bestemt bokstav
er blitt benyttet). Romanen La Disparition (1969) har Perec skrevet som
lipogram. Han skildrer den syke Anton Voyls plutselige forsvinning uten å bruke
bokstaven E.
Perecs barndom var preget av nazistenes okkupasjon av Frankrike. Som sønn av
polske jøder mister han begge foreldrene i løpet av andre verdenskrig.
Faren faller ved fronten og moren dør i en konsentrasjonsleir, og han vokser opp
hos en tante. Barndomstraumene er bare i liten grad eksplisitt bearbeidet
i hans verker, men gjennomsyrer tekstene hans på et underliggende plan. Selv har
han uttalt at det å skrive er hans måte å minnes foreldrene på – å skrive er for
ham: ”et minne om deres død og en bekreftelse på mitt liv.” Og i romanen W ou
le souvenir d'enfance (1975) som skildrer en manns konfrontasjon med sin
fortid, har Perec vevet inn sterke selvbiografiske elementer.
La Vie mode d'emploi (1978) regnes for å være Perecs viktigste roman.
Teksten skildrer livet i en boligblokk over et halvt århundre. Romanen innledes
med en refleksjon omkring puslespill. Puslespill er en sentral metafor i teksten
og gjenspeiles i romanens oppbygning. Hvert kapitel beskriver et bestemt rom
eller sted i blokken. De enkelte beboernes skjebner rulles opp. Skildringene er
presise og på en nærmest systematisk måte føyer de parallelle historiene og
mange detaljene seg sammen til en enhet – som biter i et puslespill.
1982 dør Perec av lungekreft, bare 46 år gammel. Hans siste roman 53 jours
forblir ufullendt. Hans venner utgir det uferdige manuskriptet syv år senere.
Tittelen henspiller på Stendahls roman La Chatreuse de Parme som ble
skrevet i løpet av 53 dager. Romanen 53 jours består av en
vev av intertekster, ikke minst fra Perecs eget verk.
|
Perecs tekster
forutsetter et stort ordforråd, men vil likevel være tilgjengelige for personer
med franskkunnskaper på viderekomne nivå . Vi anbefaler å lese ham på
originalspråket eventuelt parallelt med en oversettelse. Les Choses.
Une histoire des années soixante og La Vie mode d'emploi foreligger i
norsk oversettelse.
|
|
(Lenker
til sider på fransk)
Hjemmesiden til Assosciation George Perec
Perec og hans verk
Utdrag fra Les Choses. Une
histoire des années soixante
Analyse av Un homme qui
dort
Omtale av La
Disparition
Side om Oulipo-gruppen
Se også:
La Francophonie, portail de littérature francophone
|