Litteratur-
og mediavev
Claude Simon
Claude Simon
(1913-2005) er en betydningsfull og særegen romanforfatter fra etterkrigstidens
Frankrike.
Han blir født på Madagaskar, som sønn av en fransk offiser i kolonien. Faren faller
i første verdenskrig, ett år etter sønnens fødsel. Også moren dør tidlig og
Simon vokser opp hos slektninger. På 40-tallet deltar han i andre verdenskrig og
kommer i tysk fangenskap. Familiehistorien og de traumatiske krigserfaringene
gjennomsyrer hans forfatterskap.
Verket hans særpreges av en spesiell og karakteristisk bearbeidelse av
erfaringene. Sentralt i tekstene hans er utforskningen av menneskets bevissthet;
han undersøker hvordan vi opplever våre omgivelser og hvordan skjellsettende
opplevelser preger erfaringshorisonten. Gjennom en særegen fremstillingsmåte
forsøker Simon å skildre hvordan minner og aktuelle sanseinntrykk finnes
samtidig i bevisstheten – noe som har resultert i en egen litterær metode.
Simons verker bryter med tidligere romankonvensjoner, de inneholder blant annet
ingen overordnet og strukturerende fortellerstemme, og en tradisjonell
handlingskronologi er oppløst. Simon ansees for å være representant for Nouveau
Roman-bevegelsen – en litterær strømning som oppstår i Frankrike på førti- og
femtitallet.
Han debuterer allerede i 1945 med romanen Le tricheur, men verken denne eller de
to påfølgende romanene får mye oppmerksomhet. Først når Simon skifter forlag og
utgir verkene sine på Editions de Minuit – Nouveau Roman-bevegelsens forlag –
lykkes han i sitt gjennombrudd som forfatter. I 1957 utkommer romanen Le vent
som fortoner seg som et lappeteppe av beretninger, rykter og antakelser. Gjennom
veven av ulike tekstbiter gis innblikk i protagonisten Antoine Montès’
problematiske historie.
Med romanen La route des Flandres (1960) blir Simon internasjonalt kjent. I
La route des Flandres er krigens grusomhet det sentrale temaet. Mennesket beskrives
som styrt av egoistiske drifter og trangen til å ødelegge. Romanen inneholder
ingen moralsk vurdering, Simons spesielle fremstillingsmåte krever imidlertid en
svært aktiv leser. Teksten består av et sammensurium av ulike fragmenter, og
ofte glir scener inn i hverandre gjennom analogier og assosiasjoner. Ut i fra
fragmenter som drømmer og minner må leseren rekonstruere historien.
Den fragmentariske og assosiative fortellermåten er også vesentlig i romanen
Histoire (1967) Her møter vi en protagonist som betrakter postkort som tidligere
tilhørte hans mor og som utløser en rekke minner, drømmer og tanker i ham.
I Géorgiques (1981) som mange anser for å være Simons viktigste verk, er krig
igjen et hovedtema. Vi møter tre menn fra forskjellige tidsperioder som alle
opplever krig, vold, forfall og nederlag. Den napoleonske generalen L. S. M.
kjemper på mange europeiske slagmarker, engelskmannen O. deltar i den spanske
borgerkrigen, og den tredje opplever franskmennenes nederlag i Flandern.
Forskjellene mellom de tre mennene viskes imidlertid ut i romanuniverset, de
enkelte historiene fremstår som en og samme historie om krig og ødeleggelse.
I 1985 utmerkes Claude Simon med nobelprisen i litteratur. Tre år senere
utkommer L’Acacia, en sterk selvbiografisk preget roman. Her møter vi en ikke
navngitt fransk soldat som er på vei til fronten i 1939. På togreisen reflekter
han over sitt liv.
Simons siste store verk er romanene Le Jardin de Plantes (1997) og Le Tramway
(2001), som begge omhandler hukommelsen. Både i Le Jardin de Plantes og
Le Tramway møter en eller flere fortellere, og gjennom deres tanker og minner
gis innblikk i deres liv. På ulike måter fokuserer begge bøkene på viktige hendelser i det 20.
århundre og fremstår slik som forfatterens oppsummering av 1900-tallet.
Nettsider om Claude Simon
Simons verk er ikke umiddelbart lett tilgjengelig. Det kan være interessant og lærerik å lese originaltekster parallelt med en oversettelse. Mange av Simons bøker er oversatt til engelsk og tysk.
Kronikk om La Route des Flandres