Litteratur-
og mediavev
Max Frisch
Max Frisch
(1911-1991) hører til blant de viktigste representantene for sveitisk
etterkrigslitteratur. Han skriver tidskritiske verker med fremmedgjøring og
identitetsspørsmål som sentrale temaer. Ofte skildrer han mennesker i konflikt
med sosiale roller som synes å låse dem til en bestemt identitet.
Frisch blir født i Zürich hvor han studerer arkitektur. Etter studiene arbeider
han som journalist, arkitekt og forfatter. I årene 1951-52 foretar Frisch lange
reiser gjennom Europa, Amerika og Mexico – og opplevelsene fra reisene bruker
han i senere verk. I 1955 oppløser han arkitektbyrået og blir forfatter på
heltid.
Forfatterskapet er rikt og variert, det omfatter både teaterstykker og romaner.
Frischs dramaer inneholder som regel et politisk budskap som formidles ved hjelp
av et bredt spekter litterære – ofte farseaktige – virkemidler. Die
Chinesische Mauer (1946), et av Frischs første dramaer, er skrevet som en
eksperimentell komedie der antikke og moderne elementer er blandet sammen.
Dramaet Als der Krieg zu Ende war (1949) omhandler en sann begivenhet fra
etterkrigstidens Berlin og kretser på ulike måter omkring skyld. Andorra
(1961) regnes blant hans mest kjente stykker. Her tematiserer Frisch blant annet
antisemittismens konsekvenser. Vi møter en hovedperson som mislykkes på grunn av
omgivelsenes fordommer overfor ham. Farsen Biedermann und die Brandstifter
(1958) omhandler en absurd innlosjeringssituasjon og blottlegger borgerskapets
trang til å følge autoriteter og tilpasse seg. I en rekke stykker beskriver
Frisch mennesker i et spenningsfelt mellom subjektiv identitet og sosialt
rollespill – som for eksempel i parodien over don-juan-stoffet. I Don Juan
oder die Liebe zur Geometrie (1953), møter vi en don juan som på ingen måte
opptrer som dynamisk kvinnehelt. Han blir snarere presset inn i denne rollen av
omstendighetene og gjennom omgivelsenes forventninger.
I Frischs romaner er identitetsproblematikk ofte knyttet til en tematisering av
kjønnsroller og ekteskap. Hans første roman, Stiller (1954), handler om
en mann som etter et langt opphold i utlandet kommer tilbake til Sveits, hans
hjemland. Romanens hovedtema er mannens identitetskamp, hans konfrontasjon med
fortiden og forholdet til en kone som har lykkes bedre i en karriere som
kunstner enn han selv. Identitet og kjønnsproblematikk er også sentrale i
romanen Homo Faber (1957, filmatisert av Volker Schlöndorff (1990). Her
utsettes jegfortelleren, en rasjonell ingeniør, for en rekke „ulogiske“
skjebnesammentreff, noe som fører til at han blir konfrontert med fortiden og et
tidligere kjærlighetsforhold. I Mein Name sei Gantenbein (1964)
gjenspeiles identitetstematikken i romanes formale oppbygning. Ulike teksttyper
blandes, og det opprettes stadig tvil i forhold til det fortalte. I den
selvbiografiske fortellingen Montauk (1975) benytter Frisch seg av en
tilsvarende blandingsteknikk, og slik reflekteres fortellingens muligheter, samt
muligheten til å etablere objektive sannheter.
Frischs etterlatte litterære skrifter forvaltes i dag av Max Frisch-Archiv,
stiftet av forfatteren selv i 1979.
Nettsider om Max Frisch
Frischs tekster vil være tilgjengelige for personer med tyskkunnskaper på viderekomne nivå.