Samuel Beckett

Samuel Beckett (1906-1989), født i Irland, regnes i dag som en av de mest markante skikkelsene innen fransk litteratur på 1900-tallet – til tross for at hans morsmål var engelsk. Som utdannet fransklærer og bosatt i Frankrike store deler av sitt liv, skriver han mange av sine verk på fransk. Beckett virker både som dramatiker og romanforfatter, og tekstene kretser ofte omkring det absurde i menneskets eksistens.

Beckett kommer fra en protestantisk familie i Dublin, utdanner seg først ved en religiøs skole i Nord-Irland og senere ved det kjente Trinity College i Dublin hvor han studerer romanske språk og fransk. I 1928 blir han utnevnt som lektor i fransk ved École normale supérieure de Paris. Han fordyper seg blant annet i Descartes’ filosofi, oppsøker litterære miljøer og slutter vennskap med den irske forfatteren James Joyce. I denne perioden skriver han sine første tekster, på engelsk: blant annet det filosofiske essayet: ”Dante, Bruno, Vico, Joyce” (1929), essayet ”Proust” (1931) og diktet ”Whoroscope” (1930).

Fra 1932 til 1937 er Beckett på reisefot i Europa, og bryter med familien sin i Irland. I 1938 flytter han til Paris, der han lever i ytterste fattigdom. Han klarer seg takket være oversetteroppdrag og støtte fra James Joyce; Beckett virker blant annet som oversetter under utarbeidelsen av Joyces roman Finnegans Wake. I denne perioden utkommer diktsamlingen Echo’s bones (1935) og hans først roman, Murphy (1938).

Når tyskerne okkuperer Frankrike under andre verdenskrig, slutter Beckett seg til motstandbevegelsen i Paris, og i 1942 må han flykte fra Gestapo. Som flyktning i en nøytral sone, redigerer han romanen Watt som utkommer først i 1953.

Etter krigen vender Beckett tilbake til Paris hvor han publiserer tre romaner redigert på fransk: Molloy (1951), Malone meurt (1951) og l’Innommable (1953). Disse tre verkene regnes ofte som en trilogi. Romanene utmerker seg gjennom tematisk og stilistisk nytenkning og mottas positivt av kritikerne.

Men det er som dramatiker at Beckett gjør karriere – med stykket En attendant Godot, (Mens vi venter på Godot), som uroppføres i 1953. I dette stykket, skrevet direkte på fransk, møter vi to par: uteliggerne Estragon og Vladimir, og mester og slave-paret Pozzo og Lucky. Stykket er repetitivt, de samme scenene gjentas i to akter. Estragon og Vladimir venter foran et tre på en viss Godot. Man vet ingenting om Godot, og han dukker aldri opp. Imidlertid gjør Pozzo og Lucky entré, og Estragon og Vladimir innleder en samtale med dem. Stykket, som er tvetydig og åpent, forklares på mange ulike måter. Ofte tolkes stykkes metafysisk, Vladimir og Estragons situasjon sees som et bilde på menneskets absurde situasjon på jorden, stadig i ferd med å vente på noe utenfra som aldri inntreffer. Mange tolker stykket også som et bevisst brudd med klassisk teatertradisjon, blant annet ved at enhver form for tradisjonell handling mangler.

Etter En attendant Godot følger mange stykker, blant annet Fin de partie (1957), la Dernière Bande (1959), Oh les beaux jours (1961), Comédie (1964), Pas moi (1973), That Time (1976), Foot falls (1976) og Catastrophe et autres dramaticules (1982).

Beckett fortsetter også som prosaforfatter, han utgir blant annet Nouvelles et textes pour rien (1955), Comment c’est (1961), Imagination morte, imaginez (1965), Têtes mortes (1967), Mercier et Camier (1970), Le Dépeupleur (1970) og Pour finir encore et autres foirades (1976). Enkelte av hans prosatekster er svært korte, som Mal vu mal dit (1981) og Soubresauts (1989). I 1969 blir Beckett tildelt Nobelprisen i litteratur.

Mange av Becketts verker omhandler, som nevnt, absurditeten i menneskets tilværelse. Tekstene inneholder en sterk metafysisk dimensjon, han fremstiller ensomheten mennesket møter i verden og dets manglende mulighet til å handle.

Beckett skildrer imidlertid ikke utelukkende resignasjon og negative opplevelser. Humor er en viktig komponent både i romanene og teaterstykkene. Latteren er hos Beckett tett knyttet til språket, han benytter seg av lydmaleri, forsnakkelser og gjentakelser. Med sin humoristiske tilnærming til det absurde og meningsløse viser Beckett til en måte å motsette seg og unnslippe det tragiske på.
 
 

Nettsider om Samuel Beckett

Ettersom Becketts verker ofte kretser omkring det absurde, synes mange at de er vanskelig tilgjengelige innholdsmessig. Språklig sett , imidlertid, er for eksempel stykket  En attendant Godot forholdsvis enkelt. Det er oversatt til norsk og settes ofte opp på norske scener. Det kan være en god øvelse å lese stykket på fransk enten før eller etter man skal se det på teatret. 

Liv og verk

En attendant Godot

Litteraturvitenskapelig artikkel om Beckett

Gud i Becketts verk