
|
|
Günter
Grass (født 1927) regnes som en av Tysklands viktigste etterkrigstidsforfattere.
Skildringer av sosiale miljøer og bearbeidelse av tidstypiske erfaringer danner
fundamentet i hans forfatterskap. Grass ble født i Gdansk og både barndomstiden
i byens katolske småborgerskap og ungdomsårene under NS-tiden preger hans
litterære univers.
Grass kunstneriske virke kjennetegnes av en kritisk pragmatisme, han har alltid
vektlagt kunstens håndverksmessige karakter. I tillegg til å være forfatter har
han studert steinhuggeri og billedkunst.
Med romanen Die Blechtrommel (1959) oppnådde Grass stor internasjonal
suksess. Romanen utspiller seg i Gdansk og forteller historien til Oskar Mazerath som bestemmer seg for å slutte å vokse
i en alder av tre år. Han
forblir liten og trommer stadig på en blikktromme. Vi følger ham fra tiden før
krigen gjennom krigsårene – der han er engasjert i en underholdningsgruppe av
dverger som opptrer for NS-tropper – frem til han etter krigen vender tilbake
til sin krigsherjede hjemby Gdansk. I Die Blechtrommel tegner Grass et
grotesk og samtidig presist bilde av NS-tiden. Fortellerglede og språkfantasi
forbinder seg med et skarpt blikk for situasjoner og atferdsmønstre. I 1979 ble
romanen filmatisert under regi av Volker Schlöndorff og Margarethe von Trotta.
Die Blechtrommel etterfølges av novellen Katz und Maus (1961) og
romanen Hundejahre (1963) der forfatteren tematiserer massesuggesjon,
krig og fortidsfornektelse. Til sammen danner disse tre verkene Danzig-trilogien.
Grass’ anti-ideologiske tendenser står i motsetning til 60-tallets
studentbevegelser. I ulike verk, som i dramaet Die Plebejer proben den
Aufstand (1966) og romanene Örtlich betäubt (1969) og Tagebuch
einer Schnecke (1972), analyserer og diskuterer han venstresidens radikale
konsept.
Romanene fra 70- og 80-tallet preges igjen av Grass’ spesielle fortellerstil. Vi
møter jegfortellere som ser tilbake på fortiden samtidig som de skildrer nåtiden
på en særegen fabulerende måte. I romanen Der Butt (1977) fortelles om et
tidsrom som strekker seg tilbake til den nyere steinalderen. I hans neste
storslåtte roman Die Rättin (1986) tegner han en apokalyptisk
fremtidshorisont for menneskeheten.
Romanen Ein weites Feld (1995) omhandler på en ironisk-aktualiserende
måte den prøyssiske forfatteren Theodor Fontane. I 1999 utgir Grass Mein
Jahrhundert – en samling av fortellinger om det 20.århundre der hvert år har
fått sin karakteristiske historie. I 1999 får Grass også tildelt nobelprisen i
litteratur.
|